Gjennom alle årtier har mennesket latt seg fascinere og skremme av det ukjente. Voksne har fortalt historier for å få barn til å oppføre seg. Voksne har fortalt historier for å unnskylde sin egen oppførsel. Historier har blitt fortalt rundt leirbål, eller ved sengekanten. Kvalmende, frydefulle grøss har blitt kjent på kroppen siden tidenes morgen. Men hvorfor er vi så glade i dette?
Som sagt har mennesker gjennom alle tider latt seg lokke av det vi anser som skummelt. Noen føler en dragning mot nyheter om vold og død, mens andre foretrekker fiksjonell gru. Stephen King, sannsynligvis verdens mest kjente, moderne skrekkforfatter, mener at vi oppsøker skrekk for å hjelpe oss med å håndtere livets virkelige farer. For mange kan dette se ut til å være riktig. Det blir en form for trøst å lese ting som er så veldig mye mørkere enn det vi opplever i det virkelige livet. Mennesker med angst sier også ofte at skrekklitteratur og -film gir dem en følelse av kontroll, siden de når som helst kan avslutte uhyggen, og noen ganger kan de forutsi hva som skal skje- med andre ord dempes angsten.
Personlig tror jeg mye av det som trigger oss skrekk-elskere, er adrenalinet som flommer når vi begynner å bli redde. Pulsen øker, hjertet hamrer, og vi sitter på tå hev, klare til å reagere. Det er en måte å møte det skremmende, men på en trygg arena. Det kan gi en følelse av mestring å møte det som skremmer oss, til tross for at det er en fiktiv opplevelse.
Det later også til at det er en naturlig nysgjerrighet for det morbide og makabre i oss mennesker. Vi har lett for å trekkes mot det forbudte og mørke, det unormale. Noen lar seg åpenlyst fengsle, mens andre er mer motvillig besnært. Hvorfor det er slik, tja, hvem vet, grunnene er kanskje like mange som vi er mennesker, men for mange kan det gi en bekreftelse på at vårt eget liv er normalt og trygt.
Når man ser dette i sammenheng, ser vi at det finnes et paradoks i skrekklitteraturen. Det skremmende gir trygghet.
Er det eksponeringsterapi vi holder på med? Uansett hva det er, ser vi at det mørke og ukjente alltid har fulgt oss, og alltid har gitt oss noe. I tiden da Nøkken skremte barn fra å oppholde seg nær vann alene, ga det foreldre trygghet. Selv religion har gitt oss skremmende elementer, for å sikre at vi holder oss på den smale sti. I det moderne samfunnet er det kanskje ikke mange som unngår en tur i skogen i frykt for å bli bergtatt, men adrenalinet og dopaminet frykten gir oss, kan likevel gi oss litt ekstra å gå på, litt trygg spenning i en forutsigbar hverdag.